Helt på tampen

Det er helt på tampen av nok et år. Jeg vil takke alle som besøker bloggen min, for kommentarer, og ikke minst for titten på alle andre naturblogger.

Håper alle får en trivelig jule og nyttårstid!

Fokstumyras gullstrupe

Ryddet litt i arkivet og fant dette bildet fra i sommer, lot photoshop kjele litt med det, og syntes at det forsvarte en opptreden i min lekestue.

Mot kveld

Haukugle

 

 

Gudskjelov at haukugla er dagaktiv. Å sitte å se på denne vakre fuglen som jakter mus i en bakkehellning er utrolig morsomt. Ikke er den spesiellt sky heller.

Denne traff jeg på i Vestre Slidre denne uka.  Er den ikke flott!!?

Velkommen, det er dekket på

I dag bar jeg første bordsetting inn til ørneskjulet. Kjenner at det gir en god følelse å være i gang.

Ser frem til spenningen det er å sitte i skjulet å lytte. De første fjerne kråkeropene i grålysninga. Høre vingeslagene til ravnen som flyr over åtet for å inspisere terrenget, før det blir stille igjen, lenge.

Dagene går med til venting, kaffedrikking, tankeflukt. Så endelig er den der, kongeørna.

Jøss, dette blir jo en fantastisk vinter!

Enkelte snøbyger, perioder med sol..

Grunnfjellet

Steilt, urokkelig og avvisende

Apokalypse

Fra Vesterålen

Vanndans

Tellkjuksa

Dette er Tellkjuksa. Kjært barn har mange navn, sies det. Lavskrika er intet unntak. Rauskrike, rauskjor, lavkjosa og som sagt tellkjuksa.

Fra gammelt av ble lavskrika sett på som en ulykkesfugl. Det latinske navnet betyr ulykkesbringende pratmaker. For meg betyr det imidlertid lykke å møte denne vakre rustrøde fuglen. Nysgjerrig og tillitsfull dukker den plutselig opp, glir lydløst fra tre til tre, pludrer litt, og er borte vekk igjen.

Uredd, grensende til det naive, lar den seg med litt tålmodighet mate fra hånden. Min onkel Einar, matet den inne i hytta en gang. Vennskapet mellom mann og fugl var vel etablert og harmonisk. Skrika satt og lot seg mate. Stemningen var vennlig og fuglen pludret og mjauet fornøyd mellom matbitene.

I det Einars kone Sissis dukket opp i døråpningen, ble freden brutt. Småpludringa opphørte og lavskrika ytret umiddelbart sitt mishag over inntrengeren med indignerte skrik og høylytt skjelling.

Artig bekjentskap denne Tellkjuksa.

Vinter i Vesterålen

Et lite stykke Norge

Reine i Lofoten

Reine i Lofoten. Snøbygene kommer veltende inn fra havet og legger deler av landskapet i dunkelt mørke. Gjennom sprekker i skydekket kjemper lyset imot og holder stand for en stakket stund.

Litt dystert, men veldig storslagent og vakkert.

Tidlig lengsel

Augustkveld

Det var det. Nok en sommer er over. Høsten har lagt sitt farvesprakende teppe over landskapet. Et vart strø av nysnø ligger på de høyeste toppene når det første dagslyset kryper frem, og nattefrosten  som kvitner skogslyngen gir motvillig opp og blir til dugg som blinker i lav morgensol.

Tilbakelagte sommerdager i skog og fjell har vært gode. Vakker og storslagen natur har beriket livet for den som har vett til å sette pris på den. Tråkk langs stilleflytende fjellbekker, der blåstrupen synger fra toppen av ei fjellbjørk. Vandre med fiskestang ved tjønn og fjellvann, der landskapet speiler seg ubeskjedent i den blanke vannflata.

Denne sommeren har teltet ganske flittig vært i bruk. Til tross for mye vått vær, har jeg også fått noen overnattinger i lyngen, med himmelen som tak. Ingenting kan måle seg med det. Sovne til svarttrostens melankolske sang i de sene timer, for å møte dagen grytidlig i skarp og småkjølig luft. Koke kaffe fra sengeleiet, legge innpå ei klype General og bare være til. 

Jeg kjenner lengselen etter våren allerede. Det er da altfor tidlig?

 

  

Kontraster

Fra Nordland

Tilbake til start

Tidlig i tenårene fikk jeg mitt første kamera. Et Miranda Sensorex med en Soligor 400mm, 5,6. Annen optikk var overflødig. Her skulle fotograferes fugler. Når jeg i tillegg var sambygding med naturfotografenes grand old man, Jon Østeng Hov, ja så var vel kursen staket ut.

Den gang ble det fotografert mye sort/hvitt. Ikke minst av økonomiske årsaker, dias var jo svine dyrt. Selv synes jeg sort/hvitt kler mange motiver godt. Kanskje spiller nostalgien en rolle her. Likevel vil jeg tro at sorthvitt evner å få frem stemninger og kanskje også i enkelte motiver trigge fantasien hos betrakteren.

Dette bildet av en grønnstilk i motlys har jeg valgt å legge ut fordi jeg selv synes det fungerer. Det hadde vært gøy å få konstruktive tilbakemeldinger på dette. Mest fordi jeg er usikker på om jeg er helt på jordet. Ikke minst når det gjelder etterbehandling.

Og vit det, jeg er slett ikke hårsår!

Fjellets gull

Merkelige greier. Den kan lede til håndgemeng, grovt språkbruk, baksnakkelser og kan hente frem de mørkeste sider i vår sjel. Historier om grunneiere som har hyret inn vakt for å overvåke moltemyrene. Her skal ikke plukkes et bær må vite!

Det skjer noe med folk når det gjelder molte. Det klikker litt. Min søster Lisbeth, er et eksempel på det. Hun reiser glatt femti mil for å plukke fem liter molte og er lykkelig med det! Det pussige er at hun egentlig ikke liker molte.

Leste nylig om en kvinne som gikk seg fast i myra med et lite barn i meis på ryggen og måtte reddes opp av redningsmannskaper. Hun likte heller ikke molte. Forstå det den som kan.

Åkkesom. Vakker er den, enten du liker den eller ikke.

Billedbrev fra Orre

Polarsnipe

Å vandre på Jærstrendene vår og høst kan for en naturfotograf sikkert sidestilles med å gå inn porten til Disneyland for små barn. Spesiellt for oss som ikke er der for ofte. Det yrende fuglelivet, ikke bare vadere, men ender, dykkere, måker og rovfugl. Arter du egentlig aldri og sjelden ellers ser, ofte arter som hekker i polare strøk.

Her er en liten presentasjon av noen av dem. Bildene er tatt på Orre nå i slutten av august.

Steinvender

Sandlo

 

 

 

 

Polarsnipe i kveldslys

Myrsnipe

Sandløper

Polarsnipe på "glatta"

Mot høst

Dagen blir kortere. Sola haster med å trekke seg ned bak horisonten. Skogene stilner og fuglesang erstattes med sus av hissige vindkast som rasker med seg løvblad som smått gulner. Lufta er skarp for den som møter dagen tidlig.

På Jærens strender samles de. De som har gitt liv til myrlandskapet, fjellet, skogene og mellom skjær og holmer. Nå forlater de oss. Men de kommer tilbake. Noen av dem. Og godt er jo det.

Er det mulig!

Rondane. Søndag 12 august. Helga har bestått av fjellvandring uten ambisiøse mål. Tidlig frokost i lav morgensol og sene kvelder med tanketømming og påfyll av meningsfylte inntrykk.

Ligge i lyngen og se kaffegruten presse seg opp i kjeletuten. Lukta av kaffe krydret med innslag av fuktig myr. Nyte et speilegg mens heipiplerka svirrer rundt og kvitrer sin tilstedeværelse, beskjedent men med krav på sin plass i fjellheimen. Ei rødmalt seter speiler seg i den blanke vannflata. Det er så vakkert .

Helga har gitt meg mange inntrykk. Inntrykk jeg har forventet og uten regning er blitt tildelt. Helt hverdagslige ting. Ikke noe sensasjonelt, spektakulert. Bare det jeg trenger. Ro og harmoni i et ellers hektisk livsløp.

Med generøs hånd tildeler Rondane meg likevel en liten bonus. Nærmest som takk for besøket. Mens jeg sitter ved bilen og slapper av kommer en dvergfalk seilende lavt over vierkrattet, bremser opp og setter seg på bildøra. Den tillater noen kjappe bilder før den tar til vingene og flytter seg til pipa på ei hytte like ved.

Jeg rusler etter, tar et par bilder og tenker, er det mulig!

Møte på et hogstfelt

Ut fra intet sto hun der, gyllenbrun midt i det grønne. Kikker årvåkent på meg. Vurderer hvilken trussel jeg utgjør. Slik er livet for ei rågeit. Alltid på vakt, klar til flukt.

Noe annet stjeler hennes oppmerksomhet og hun snur seg stadig og kikker bak. Ut fra krattet kommer bukken. Den verdiger meg knapt et blikk og går frem til geita. Snuser litt på henne før hun trekker vekk og begge forsvinner over en bakketopp.

Hverdagsdrama

Denne bildeserien er fra Hammervatnet i Trøndelag. En sivhauk som jakter over sivskogen angriper en stokkandfamilie. Stokkanda tar til vingene og flyr vekk mens ungene panisk søker ly i sivet. Hauken overser mora og henger over sivet mens den prøver å lokalisere en unge. Utfallet av jakta vet jeg ikke. Hauken forsvant i sivet og dukket senere opp et stykke fra der den forsvant.

Avstanden var drøy. Det bærer bildene preg av. Synes imidlertid at situasjonen forsvarer et innlegg på en uhøytidelig blogg.

Trivelige Trøndelag ( stort sett )

Sterkt medtatt og blodfattig har jeg kommet ned fra hytta ved Gauldalsfjellas skogsmyrer. Mygg, knott, klegg og det Vårherre ellers syntes burde utstyres med brodd, gjorde tidvis livet surt!

Fuktig og varmt vær sørget for at myriader av bevingede innsekter hadde gode dager. Når det i tillegg var vindstille, var det tid for hordene å forlate lyngen og ta det frie luftrom i besittelse. Og det i djevelsk samspill!

Nå i ettertid, fremdeles sterkt preget av dette kollektive massive angrep, ber jeg om å bli trodd når jeg påstår at det til tider var så tjukkpakket av små vampyrer at jeg slet med å få opp hyttedøra! Ettersom jeg gikk tom for myggspray allerede første dag, strøk jeg til bygds og kjøpte mer. Mye mer. I tillegg slengte jeg med en pakke myggspiral, sånn for sikkerhets skyld.
Nærmest for å søke tiltrengt oppmuntring leste jeg bruksanvisningen. Den kunne fortelle at røyken holdt myggen borte. Det hørtes jo flott ut! Videre stod det å lese: Unngå å puste inn røyken fra spiralen.
Altså kan man velge å holde pusten til man utånder eller å flytte seg vekk fra røyken og inn i stinn myggsone!

Bortsett fra påtrengende interesse fra mygg og annet dævelskap, hadde jeg noen fortreffelige dager i fjellet. I det minste innimellom. Fuglelivet var betydelig tonet ned den siste uka. Fugleungene hadde stort sett forlatt reiret og satt godt bortgjemt i trær eller der det ellers kjentes trygt. Avkommet til strandsnipa var allerede raske til beins, neiet kokett mellom kjappe spurtetapper før de forsvant inn i blåbærlyngen.

På nattestider var det korte møter med elg. Blant annet en flott okse med imponerende gevir. Et flott syn i det litt trolske lyset i tåke og duskregn. På turens siste dag gikk jeg meg på hekkelokaliteten til et dvergfalkpar. Den lille rovfuglen stresset rundt meg og viste tydelig at den hadde unger i området. Og ikke minst, tunfuglen min lavskrika var innom av og til for å tigge brød. Det hører med.

Stort sett gikk dagene med til bare å rusle (les: beinfly) omkring og kikke på fauna og flora.

Joda, det blir nok en tur til i løpet av sommeren. Bare jeg får ting på litt avstand.

Gammel kjempe står stødig

Strandsnipe

Storknebb

Villrein

Et lite knippe villrein fra Strynefjell nå i juni. En liten flokk beiter mellom de seiglivede snøfonnene i Breidalen.

Artig å se kalvene som i yr livsglede fløy over lyngen i leken utfoldelse.

Kjeftesmella

Noen gjør mer ut av seg enn andre. På ulikt vis. Noen er vakrere enn andre, farverike, noen er grå og unnselig, andre mer sky eller kanskje litt enkle å ha med å gjøre. Litt stille og forsiktig eller rett og slett et fyrverkeri av ståk, styr og støy. Det er her grønnstilken glir inn.
 
Under en vandring langs ei stilleflyende elv i Singsåsfjella ble jeg høylytt og i klartekst bedt om å reise pokkerivoll av et grønnstilkpar. De hadde åpenbart sine håpefulle langs elvebredden i nærheten. Før jeg rakk å forevige det hysteriske vaderparet fikk de Vårherre med på laget og et kraftig regnskyll sendte meg inn i skogen for å søke ly under ei tett gran.

Når været lettet bars det ned til elvebredden igjen. Der rådet stillhet, fred og fullkommen harmoni. Åpenbart var ungene lokket vekk og inn i tryggere terreng.

Etter å ha vandret tjue meter oppstrøms uten at noen hadde innvendinger mot det, vandret jeg nedstrøms.

Da bryter spetakkelet løs. Etter noen bilder fra både høyt og lavt, trekker jeg meg tilbake og ro og fred senker seg igjen over den stilleflytende fjellelva.

Fjellets smykke

For mer enn førti år siden var jeg på min første telttur alene. Det var til Fokstumyra på Dovrefjell. Jeg tok tog fra Trondheim til Fokstua stasjon. Den gang var verden ukomplisert og stort sett ålreit, togene stoppet der øvrigheta hadde bygd stasjoner. I dag blåser de forbi. 

Nok om det. Den gangen så jeg nok blåstrupen, det er jeg sikker på. Men jeg kan ikke huske det. Sikkert fordi mitt unge sinn var fylt med traner, brushaner, jordugler og myrhauk. 

Denne uka var satt av til livsnytelse på Fokstumyra. Og til blåstrupen, fjellets smykke. Late dager gikk med til vandring i og rundt myra. Kjappe møter med spennende dyr, fugler og flora.

Men mest av alt handlet det om en liten fargerik fjærball som synger vakkert fra toppen av ei fjellbjørk

Midtsommernatt med utsyn over Fokstumyra